Hva er nasjonale minoriteter i Norge?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Nasjonale minoriteter er grupper som har hatt langvarig og sammenhengende tilknytning til Norge, men som ikke har eget landområde her. Norge anerkjenner fem slike grupper: jøder, kvener/norskfinner, rom, romanifolket/taterne og skogfinner.

Begrepet handler om historisk tilhørighet, ikke om innvandring i nyere tid. En nasjonal minoritet er en folkegruppe som i generasjoner har bodd i landet, ofte med eget språk, egne tradisjoner og en egen historie som skiller seg fra majoritetsbefolkningens – men uten et geografisk område de kan kalle sitt eget slik urfolk kan.

Det er en juridisk kategori, ikke bare en beskrivelse. Norge har gjennom internasjonale avtaler forpliktet seg til å beskytte disse gruppenes språk og kultur, og statusen gir dem visse rettigheter som andre minoritetsgrupper i Norge ikke automatisk har.

De fem gruppene er svært forskjellige seg imellom, både i størrelse, historie og hvor i landet de har bodd. Felles for dem er at de har vært i Norge lenge før dagens grenser og lovverk var på plass, og at mange av dem har opplevd fornorskingspolitikk, diskriminering eller overgrep fra staten opp gjennom historien.

Hvilke fem grupper regnes som nasjonale minoriteter?

Norge definerte i 1999 følgende fem grupper som nasjonale minoriteter:

• Jøder – har hatt tilstedeværelse i Norge siden 1800-tallet, med en historie som også omfatter forfølgelsen under andre verdenskrig.
• Kvener/norskfinner – etterkommere av finsktalende innvandrere som kom til Nord-Norge, særlig Troms og Finnmark, fra 1700- og 1800-tallet.
• Rom (også kalt sigøynere, et ord mange i dag oppfatter som nedsettende) – en gruppe med røtter som kan spores til India, og som har vært til stede i deler av Europa i mange hundre år.
• Romanifolket/taterne – en gruppe med lang historie i Norge, tradisjonelt knyttet til omreisende levesett, og som ble utsatt for en særlig hard fornorskings- og assimileringspolitikk gjennom store deler av 1900-tallet.
• Skogfinner – etterkommere av finske innvandrere som fra 1600-tallet slo seg ned i skogtraktene på Østlandet, blant annet i Finnskogen.

Hva er forskjellen på nasjonal minoritet og urfolk?

Dette skillet forvirrer mange, men er viktig. Samene regnes ikke som en nasjonal minoritet i Norge – de har status som urfolk. Skillet handler i hovedsak om tilknytning til landområde og retten til selvbestemmelse.

Urfolk anerkjennes internasjonalt som en folkegruppe som var til stede i et område før staten ble dannet, og som har en særegen tilknytning til landet og naturressursene der. Dette gir grunnlag for institusjoner som Sametinget, som er et eget folkevalgt organ for samene, og for rettigheter knyttet til land og ressurser i tradisjonelle samiske områder.

Nasjonale minoriteter har derimot ikke et tilsvarende landområde å vise til, og har dermed ikke samme grunnlag for selvstyre. Vernet deres er i stedet rettet mot å bevare språk, kultur og identitet som gruppe i det norske samfunnet for øvrig.

Hvorfor har Norge dette vernet?

Bakgrunnen er delvis historisk skyldfølelse og delvis internasjonale forpliktelser. Flere av de fem gruppene ble i store deler av 1900-tallet utsatt for det som gjerne kalles fornorskingspolitikk: myndighetene forsøkte aktivt å få minoritetene til å legge bort eget språk og egne skikker og bli som majoritetsbefolkningen for øvrig. For romanifolket/taterne innebar dette blant annet tvangsplassering av barn, tvangssterilisering og internering på arbeidskolonier – tiltak som i ettertid er erkjent som overgrep, og som staten har gitt en offisiell unnskyldning for.

Da Norge sluttet seg til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk i 1999, forpliktet landet seg samtidig til å identifisere hvilke grupper som skulle omfattes av vernet i norsk sammenheng. Det var da de fem gruppene ble fastsatt.

Hva innebærer statusen i praksis?

Å være anerkjent som nasjonal minoritet gir ikke egne særlover på samme måte som samenes urfolksstatus, men det innebærer blant annet:

• Et prinsipielt vern mot diskriminering og assimileringspress fra staten.
• Statlig støtte til å bevare og videreutvikle språk, kultur og organisasjonsliv, blant annet gjennom tilskuddsordninger til minoritetenes egne organisasjoner.
• En forventning om at myndighetene konsulterer minoritetene i saker som angår dem.
• Anerkjennelse av kvensk og romani som egne språk med et visst vern, blant annet i opplæring og kulturformidling.

I motsetning til integreringspolitikken rettet mot nyere innvandrergrupper, handler dette vernet altså om å bevare noe som allerede finnes og har eksistert lenge i Norge, snarere enn å tilrettelegge for tilpasning til det norske samfunnet.

Et konkret eksempel: skogfinnene og Finnskogen

Skogfinnene er et godt eksempel på hvordan status som nasjonal minoritet fungerer i praksis. Fra tidlig på 1600-tallet ryddet finske innvandrere skog og etablerte gårdsbruk i grenseområdene mellom Norge og Sverige, i det som i dag ofte kalles Finnskogen i Hedmark. De brakte med seg et eget språk (en finsk dialekt), en egen byggeskikk og eget landbruk tilpasset skogsjord – svedjebruk, der skog ble brent for å gjødsle jorda.

I dag er skogfinsk talespråk nesten borte som levende dagligspråk, men kulturen holdes i live gjennom museer, foreninger og festivaler i regionen. Statusen som nasjonal minoritet betyr blant annet at det finnes offentlig støtte til å dokumentere og formidle denne historien, og at skogfinsk kultur regnes som en del av Norges felles kulturarv – ikke bare som lokalhistorie.

Hvor passer dette inn i det bredere bildet?

Vernet av nasjonale minoriteter henger sammen med bredere prinsipper om likestilling og vern mot diskriminering i det norske samfunnet. Det er også nært knyttet til internasjonale menneskerettigheter, siden mindretallsvern regnes som en sentral rettighet i moderne folkerett. Norges forpliktelser på området kommer i stor grad fra medlemskapet i Europarådet, som er opphavet til de to konvensjonene Norge har sluttet seg til.

Samtidig er dette et tema der det finnes ulike syn. Noen mener det historiske uretten mot flere av gruppene tilsier at staten bør gå enda lenger i erstatning og aktiv støtte, mens andre peker på at ressursbruken bør veies mot andre samfunnsbehov, og at assimilering over generasjoner uansett har gjort mye av den opprinnelige kulturen vanskelig å gjenopplive fullt ut. Nyhetsbloggen tar ikke stilling i denne debatten, men gjengir at begge syn finnes i det offentlige ordskiftet.

Ofte stilte spørsmål

Er samene en nasjonal minoritet?

Nei. Samene har status som urfolk i Norge, ikke som nasjonal minoritet. Skillet handler om at urfolk har en særegen tilknytning til et bestemt landområde fra før statsdannelsen, noe som blant annet ligger til grunn for Sametinget og samisk selvbestemmelse. De fem nasjonale minoritetene har ikke et tilsvarende landområde å vise til.

Hvorfor kalles noen av gruppene med navn som i dag oppfattes som nedsettende?

Historisk har grupper som rom og romanifolket blitt omtalt med ord som "sigøynere" og "tatere" i offentlige dokumenter og dagligtale. Disse betegnelsene brukes fortsatt av noen, men mange innenfor gruppene selv foretrekker i dag rom og romanifolket, og disse betegnelsene er mer vanlige i offentlig sammenheng i dag.

Har innvandrere fra nyere tid samme status som nasjonale minoriteter?

Nei. Status som nasjonal minoritet forutsetter langvarig og sammenhengende historisk tilknytning til Norge, typisk over flere generasjoner og gjerne århundrer. Nyere innvandrergrupper omfattes i stedet av det generelle lovverket mot diskriminering og av politikken for integrering.

Hvilket språk snakker de nasjonale minoritetene?

Dette varierer mye. Kvener/norskfinner har tradisjonelt snakket kvensk, en finsk-ættet språkform som i dag har status som eget språk i Norge. Romanifolket har en egen språkform kalt romani (eller "romanés"/"tatertavl" i norsk sammenheng), mens rom snakker romani chib. Skogfinsk er i dag nesten utdødd som levende talespråk. Jødisk kultur i Norge har historisk vært knyttet til jiddisk og hebraisk, men de fleste norske jøder har i dag norsk som morsmål.

Gir statusen som nasjonal minoritet egne økonomiske rettigheter?

Statusen gir ikke individuelle økonomiske ytelser, men den ligger til grunn for statlig tilskudd til minoritetenes egne organisasjoner, kulturtiltak, språkarbeid og dokumentasjon av historie. Omfanget av slik støtte fastsettes årlig av statsbudsjettet og kan derfor variere over tid.