Den norske kirke og staten

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert september 2026

Den norske kirke er den evangelisk-lutherske folkekirken i Norge. Fram til 2012 var den formelt statskirke, men gjennom en gradvis grunnlovsendring og en egen kirkelov er den i dag et selvstendig trossamfunn med et fortsatt tett, men annerledes forhold til staten.

De fleste nordmenn har et forhold til Den norske kirke gjennom dåp, konfirmasjon, vielser og gravferder, selv om medlemstallet har gått ned over tid. Kirken er organisert i sokn, prostier og bispedømmer, og ledes kirkelig av biskoper og Kirkemøtet, samtidig som staten fortsatt bidrar økonomisk og har en særskilt rolle i Grunnloven.

Fram til 2012 var forholdet enkelt å beskrive: Kongen var kirkens øverste myndighet på jorden, statsråden for kirkesaker satt i regjeringen, og Stortinget vedtok kirkens lover på samme måte som andre lover. Dette kalles gjerne en statskirkeordning.

Fra 2012 ble denne ordningen gradvis avviklet. Kirkemøtet, kirkens eget øverste organ, fikk selv ansvaret for å ansette biskoper og proster, og i 2017 ble Den norske kirke et eget rettssubjekt – altså en selvstendig juridisk enhet, atskilt fra staten, med egen økonomi og egne ansatte. Endringen er ofte omtalt som skillet mellom kirke og stat.

Hva sier Grunnloven om kirken?

Grunnloven har siden 1814 hatt bestemmelser om statens forhold til Den norske kirke. Etter grunnlovsendringene fra 2012 og senere heter det i korte trekk at Den norske kirke er Norges folkekirke og skal understøttes av staten som sådan, samtidig som Grunnloven også slår fast at alle innbyggere har rett til fri religionsutøvelse. Du kan lese mer om hvordan Grunnloven er bygget opp og endres.

Endringen innebar altså ikke et fullstendig brudd mellom kirke og stat, slik man for eksempel har sett i land med strengere sekulær grunnlov. I stedet valgte Norge en mellomløsning: kirken styrer seg selv kirkelig, mens staten fortsatt anerkjenner den som folkekirke og bidrar med offentlig finansiering.

Hvordan er kirken organisert?

Den norske kirke er bygget opp i flere nivåer:

• Sokn: Den lokale grunnenheten, gjerne knyttet til en eller flere kirkebygg og et menighetsråd som velges av medlemmene.
• Prosti og bispedømme: Flere sokn utgjør et prosti, og flere prostier utgjør et av landets bispedømmer, ledet av en biskop.
• Kirkemøtet: Kirkens øverste besluttende organ, som blant annet vedtar liturgi, lærespørsmål og overordnede retningslinjer.
• Kirkerådet og bispemøtet: Utøvende og rådgivende organer mellom Kirkemøtenes samlinger.

Medlemmer av menighetsrådene velges direkte av soknets medlemmer i kirkevalg, som i praksis ofte gjennomføres samtidig med kommune- og fylkestingsvalget. Slik ligner den kirkelige demokratimodellen på den man finner i lokaldemokratiet for øvrig, selv om kirkevalget er et eget valg med egne regler.

Hvorfor ble statskirkeordningen endret?

Bakgrunnen for reformen var sammensatt. Norge var i ferd med å bli et langt mer religiøst mangfoldig samfunn, med flere andre kristne kirkesamfunn, andre religioner og et økende antall innbyggere uten religiøs tilknytning. Mange mente det ble stadig vanskeligere å begrunne at staten skulle behandle ett trossamfunn annerledes enn alle andre.

Samtidig var det også et ønske internt i kirken om større selvstendighet – at kirkelige spørsmål om lære, liturgi og ansettelser burde avgjøres av kirken selv og ikke av regjeringen eller Stortinget. Disse to hensynene, likebehandling av tros- og livssynssamfunn på den ene siden og kirkelig selvstyre på den andre, trakk i samme retning og førte til de gradvise grunnlovsendringene.

Hvordan finansieres kirken?

Den norske kirke finansieres i dag gjennom bevilgninger fra både staten og kommunene, i tillegg til egne inntekter. Staten dekker blant annet lønn til proster og biskoper og andre nasjonale kirkelige oppgaver, mens kommunene har ansvar for lokale kirkebygg, kirkegårder og administrasjon i soknene.

Et sentralt prinsipp i den nye ordningen er at andre tros- og livssynssamfunn har krav på tilskudd som står i forhold til det Den norske kirke mottar per medlem. Dette henger sammen med at Grunnloven også pålegger staten å understøtte alle registrerte tros- og livssynssamfunn, ikke bare folkekirken. Ordningen kan ses i sammenheng med hvordan Norge for øvrig håndterer likebehandling og mangfold i offentlig politikk.

Et konkret eksempel

Tenk deg en vielse i en lokal kirke på bygda. Før 2017 ville presten som gjennomførte vielsen formelt sett vært ansatt av staten, og kirkebygget forvaltet under en ordning der Kongen i statsråd hadde det øverste kirkelige ansvaret. I dag er den samme presten ansatt av Den norske kirke som selvstendig rettssubjekt, mens selve kirkebygget fortsatt eies og vedlikeholdes av kommunen. Vielsen har dessuten siden 2009 også borgerlig gyldighet uavhengig av kirkelig tilhørighet, ettersom vigselsretten er skilt fra spørsmålet om medlemskap. Slik illustrerer et helt vanlig kirkelig ritual hvordan ansvar i dag er delt mellom kirken selv, staten og kommunen.

Kirken spiller også en rolle i nasjonale seremonier og enkelte statlige anledninger, noe som til dels henger sammen med Kongehusets tradisjonelle tilknytning til Den norske kirke. Denne symbolske rollen er likevel atskilt fra den daglige kirkelige og administrative driften.

Samtidig er det viktig å huske at Norge har et bredt spekter av andre tros- og livssynssamfunn, og at forholdet mellom stat og religion også berører spørsmål om nasjonale minoriteter og religiøse minoritetsgrupper, som har egne tradisjoner og organisasjoner ved siden av folkekirken.

Ofte stilte spørsmål

Er Norge fortsatt en statskirkestat?

Nei, ikke i formell forstand. Siden 2017 er Den norske kirke et eget rettssubjekt, atskilt fra staten. Grunnloven omtaler den likevel fortsatt som Norges folkekirke, og staten bidrar økonomisk, så forholdet er tettere enn i land med et fullstendig skille mellom kirke og stat.

Må man være medlem av Den norske kirke for å bli konfirmert eller gift i kirken?

Ja, kirkelige seremonier som konfirmasjon og kirkelig vigsel forutsetter som hovedregel medlemskap eller tilknytning til kirken, mens borgerlig vigsel og andre livssynsnøytrale seremonier er tilgjengelige uavhengig av trosretning.

Får andre trossamfunn også offentlig støtte?

Ja. Grunnloven pålegger staten å understøtte alle registrerte tros- og livssynssamfunn, og tilskuddene beregnes med utgangspunkt i hva Den norske kirke mottar per medlem.

Hvem bestemmer hvem som blir biskop?

Etter reformen er det kirken selv, gjennom egne kirkelige organer, som ansetter biskoper og proster. Tidligere var dette en avgjørelse som formelt lå hos Kongen i statsråd, altså regjeringen.

Hvorfor står Den norske kirke fortsatt nevnt i Grunnloven når det er skille mellom kirke og stat?

Det skyldes at Norge valgte en gradvis og delvis reform, ikke et fullstendig skille. Politikerne bak endringene mente det var rimelig å videreføre en formell anerkjennelse av folkekirken som en historisk og kulturelt forankret institusjon, samtidig som andre trossamfunn sikres likebehandling økonomisk og rettslig.