Hva er FNs hovedforsamling?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert september 2026

FNs hovedforsamling er det organet i FN der alle medlemslandene møtes og hvert land har nøyaktig én stemme – uansett størrelse, folketall eller militærmakt. Der kan man kalle det et slags «storting» for hele verden.

Hovedforsamlingen er FNs mest brede og demokratiske organ. Alle FNs medlemsland – over 190 stater – har en fast plass der, og hvert land stemmer på egne vegne. Det gjør hovedforsamlingen svært forskjellig fra FNs sikkerhetsråd, der bare femten land sitter, og der fem faste medlemmer har vetorett.

Hovedforsamlingen samles til en fast årlig sesjon, som normalt åpner i september og varer utover høsten, i tillegg til at den kan innkalles til spesialsesjoner ved behov. Under den årlige åpningen holder stats- og regjeringssjefer fra hele verden gjerne innlegg, noe som ofte er det som får mest oppmerksomhet i nyhetene. Men det meste av det praktiske arbeidet foregår i komiteer og gjennom hele året, ikke bare i de dagene talene holdes.

Hovedforsamlingen behandler et bredt spekter av saker: fred og sikkerhet, menneskerettigheter, utvikling, klima, folkerett og FNs eget budsjett. Den vedtar også opptak av nye medlemsland og velger blant annet ikke-faste medlemmer til sikkerhetsrådet og FNs generalsekretær, etter anbefaling fra sikkerhetsrådet.

Hvordan er hovedforsamlingen bygget opp?

Alle FNs medlemsland har rett til å møte med en delegasjon i hovedforsamlingen, og hvert land har én stemme, uavhengig av folketall eller økonomi. Dette skiller seg fra for eksempel Europaparlamentet, der antall representanter avhenger av landenes folketall.

Arbeidet i hovedforsamlingen er organisert i seks hovedkomiteer som hver tar for seg egne temaer, blant annet nedrustning og internasjonal sikkerhet, økonomiske og finansielle spørsmål, sosiale og humanitære saker, og juridiske spørsmål. Forslag som behandles i komiteene, går videre til plenumsmøter i hovedforsamlingen der alle medlemslandene kan stemme.

Hva slags vedtak kan hovedforsamlingen fatte?

Dette er noe av det mest misforståtte ved hovedforsamlingen: vedtakene derfra er som hovedregel ikke juridisk bindende for medlemslandene, i motsetning til bindende vedtak fra sikkerhetsrådet etter FN-paktens kapittel VII. Hovedforsamlingens resolusjoner er politiske signaler og anbefalinger – de uttrykker hva et flertall av verdens land mener, og kan legge betydelig politisk og moralsk press på enkeltland, men de kan ikke i seg selv pålegge en stat å handle på samme måte som en dom fra en domstol.

Et unntak er saker som gjelder FNs egen drift, som budsjett og interne regler, der vedtak i hovedforsamlingen er bindende for organisasjonen selv. Hovedforsamlingen spiller også en sentral rolle i utviklingen av folkeretten over tid, blant annet gjennom erklæringer og traktater som senere blir ratifisert av land verden over.

Hvordan stemmes det?

De fleste saker avgjøres ved simpelt flertall – over halvparten av de landene som stemmer. Enkelte viktige saker, som fred og sikkerhet, opptak av nye medlemmer eller FNs budsjett, krever derimot to tredjedels flertall. Dette er nedfelt i FN-pakten og skal sikre at de mest inngripende beslutningene har bred oppslutning blant medlemslandene.

Fordi alle land har lik stemmevekt, kan hovedforsamlingens flertall se annerledes ut enn maktforholdene ellers i verden. Et lite land teller like mye som en stormakt når stemmene telles, noe som gjør organet til en arena der mindre og mellomstore land kan gjøre seg gjeldende på en helt annen måte enn i sikkerhetsrådet.

Hvordan skiller hovedforsamlingen seg fra sikkerhetsrådet?

• Hovedforsamlingen: alle medlemsland, én stemme hver, hovedsakelig rådgivende vedtak.
• Sikkerhetsrådet: femten land, fem faste medlemmer med vetorett, kan fatte bindende vedtak om fred og sikkerhet.
• Hovedforsamlingen møtes fast årlig, mens sikkerhetsrådet kan møtes løpende og på kort varsel.
• Hovedforsamlingen velger generalsekretær og nye ikke-faste medlemmer til sikkerhetsrådet, men gjør det etter forslag/anbefaling fra sikkerhetsrådet selv.

Et norsk eksempel

Norge er ett av FNs medlemsland og har som alle andre medlemsland én stemme i hovedforsamlingen. Den norske FN-delegasjonen i New York følger sakene som behandles, og norske myndigheter tar stilling til hvordan Norge skal stemme i enkeltsaker – ofte i samråd med nordiske og europeiske partnere. Norge har ved flere anledninger stilt som kandidat til et ikke-fast sete i sikkerhetsrådet, et verv som velges nettopp av hovedforsamlingen for en periode på to år av gangen. Utenfor FN-systemet samarbeider Norge også tett med andre nordiske land gjennom Nordisk råd, og med naboland i sikkerhetspolitikken gjennom NATO, men dette er egne, separate samarbeidsformer utenfor FN.

Ofte stilte spørsmål

Er FNs hovedforsamling det samme som FNs sikkerhetsråd?

Nei. Hovedforsamlingen består av alle FNs medlemsland med én stemme hver og fatter først og fremst rådgivende vedtak. Sikkerhetsrådet består av bare femten land, kan fatte bindende vedtak om fred og sikkerhet, og fem av medlemmene har vetorett. De to er separate hovedorganer i FN med ulike roller.

Kan hovedforsamlingen tvinge et land til å gjøre noe?

Som hovedregel nei. Resolusjoner fra hovedforsamlingen er politiske anbefalinger som ikke er rettslig bindende for medlemslandene, med unntak av saker som gjelder FNs egen indre drift, for eksempel budsjettet.

Hvor ofte møtes hovedforsamlingen?

Den har en fast årlig sesjon som normalt åpner om høsten, i tillegg til at den kan innkalles til ekstraordinære sesjoner mellom de faste møtene dersom det oppstår behov for det.

Hvem velger FNs generalsekretær?

Hovedforsamlingen utnevner generalsekretæren, men bare etter at sikkerhetsrådet har anbefalt en kandidat. De ti faste medlemmene i sikkerhetsrådet må derfor bli enige om et navn før hovedforsamlingen kan formelt utnevne vedkommende.

Hvorfor har hovedforsamlingen så mange komiteer?

Fordi sakstilfanget er enormt – fra sikkerhetspolitikk til klima og menneskerettigheter – fordeles det forberedende arbeidet på seks hovedkomiteer med hvert sitt fagfelt, slik at plenumsmøtene i hovedforsamlingen kan behandle ferdig drøftede forslag mer effektivt.