Hvor treffsikre er målingene?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert september 2026

En meningsmåling er et anslag, ikke en fasit. Den bygger på svar fra et lite utvalg av befolkningen, og har derfor alltid en statistisk usikkerhet – en feilmargin – som gjør at det virkelige tallet kan ligge noe over eller under det som står i overskriften.

Når et parti måler «22 prosent» i en undersøkelse, betyr ikke det at akkurat 22 prosent av alle velgere ville stemt på partiet hvis det var valg i morgen. Det betyr at instituttet har spurt et utvalg av befolkningen – typisk noen hundre til noen tusen personer – og funnet at 22 prosent av dem som svarte, oppga det partiet. Tallet er et estimat på hele befolkningens holdning, basert på et lite utsnitt av den.

Fordi utvalget er lite sammenlignet med hele velgermassen, vil resultatet svinge litt fra måling til måling selv om den underliggende oppslutningen ikke har endret seg i det hele tatt. Dette kalles utvalgsvariasjon, og er en helt normal del av all statistikk basert på stikkprøver – ikke et tegn på at noe er gjort feil.

Denne usikkerheten er grunnen til at seriøse medieomtaler av meningsmålinger bør oppgi feilmarginen, og at man bør se på trender over flere målinger heller enn å tolke enkelttall bokstavelig.

Hva betyr feilmargin i praksis?

Feilmarginen angir et intervall rundt det målte tallet der det virkelige svaret sannsynligvis befinner seg. Instituttene opererer som regel med et konfidensnivå på 95 prosent, som betyr at dersom man gjentok målingen mange ganger med samme metode, ville det sanne tallet ligge innenfor feilmarginen i 95 av 100 tilfeller.

For et parti som måler rundt 20–25 prosent oppslutning i et utvalg på rundt 1000 personer, er det vanlig med en feilmargin på rundt to til tre prosentpoeng i hver retning. Det betyr at et parti som måler 22 prosent, statistisk sett kan ligge et sted mellom omtrent 19 og 25 prosent. For små partier som måler noen få prosent, er den relative usikkerheten enda større, selv om selve prosentpoeng-marginen er lavere.

Hvorfor er ikke utvalget mer nøyaktig?

Man kunne tenke seg at man løser problemet ved å spørre flere mennesker. Det stemmer – større utvalg gir mindre feilmargin – men gevinsten avtar fort. Å doble utvalgsstørrelsen halverer ikke feilmarginen; den statistiske usikkerheten synker med kvadratroten av antall spurte. Derfor gir det liten praktisk gevinst å gå fra 1000 til 4000 spurte sammenlignet med kostnaden det innebærer, og de fleste institutter lander på utvalg i størrelsesorden 900 til 1000 personer som en fornuftig balanse.

Utvalgsfeil er ikke den eneste feilkilden

Feilmarginen som oppgis, fanger bare opp den rene statistiske utvalgsvariasjonen. I virkeligheten kan målinger avvike fra det faktiske valgresultatet av flere andre grunner også:

• Skjevt utvalg: Hvis enkelte grupper i befolkningen er vanskeligere å nå eller mindre villige til å delta, kan utvalget bli skjevt selv om det i utgangspunktet er trukket tilfeldig.
• Vektefeil: Instituttene justerer («vekter») svarene for å ligne på befolkningen i alder, kjønn og geografi, men vektingen kan ikke fange opp alle relevante forskjeller mellom velgergrupper.
• Skjult stemmegiving: Noen velgere er tilbakeholdne med å oppgi hva de faktisk stemmer, særlig for partier eller standpunkt som oppfattes som kontroversielle.
• Sen bevegelse: Velgere kan bytte mening i dagene mellom en måling og selve valget, og en måling er alltid et øyeblikksbilde – ikke en spådom.
• Metodeforskjeller: Ulike institutter bruker ulike måter å samle inn svar på (telefon, internettpanel), noe som kan gi systematiske forskjeller mellom instituttene.

Hvorfor spriker målingene fra ulike institutter?

Det er normalt at flere institutter som måler samtidig, får litt ulike tall for samme parti. Dette skyldes dels ren utvalgsvariasjon, dels at instituttene kan ha noe ulike utvalgsmetoder, spørsmålsformuleringer og vektingsmodeller. Derfor er det ofte mer informativt å se på et gjennomsnitt av flere målinger («snittmåling») og på utviklingen over tid, enn å legge stor vekt på én enkelt måling fra ett institutt.

Hvordan bør man tolke endringer mellom to målinger?

Fordi hvert enkelt tall har en feilmargin, bør man være forsiktig med å tolke små endringer fra én måling til neste som et reelt skifte i opinionen. Hvis et parti går fra 21 til 23 prosent oppslutning mellom to målinger, kan dette være reell fremgang, men det kan også være tilfeldig utvalgsvariasjon rundt et stabilt underliggende nivå. En tommelfingerregel er at forskjeller på et par prosentpoeng bør tolkes med varsomhet, mens en tydelig og vedvarende trend over flere målinger over tid er et sterkere signal.

Et konkret eksempel

Tenk deg at et institutt spør 1000 tilfeldig utvalgte velgere hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg i morgen. Et parti får oppgitt 15 prosent oppslutning i utvalget. Med en feilmargin på rundt to prosentpoeng betyr dette at partiets reelle oppslutning i befolkningen trolig ligger et sted mellom 13 og 17 prosent – ikke nødvendigvis nøyaktig 15,0.

Uken etter gjennomfører et annet institutt en tilsvarende måling og finner 17 prosent for samme parti. Er dette en reell fremgang? Ikke nødvendigvis: begge tallene kan være forenlige med en underliggende oppslutning på for eksempel 16 prosent, og forskjellen kan i stor grad forklares med utvalgsvariasjon og ulike metoder hos de to instituttene. Dette er nettopp grunnen til at journalister og analytikere ofte ser på et gjennomsnitt av flere målinger fremfor å tolke enkeltmålinger isolert, og til at man ser målingene i sammenheng med både sperregrensen og hvordan mandater faktisk fordeles gjennom valgkretser og mandatfordeling.

Ofte stilte spørsmål

Hva er feilmargin i en meningsmåling?

Feilmargin er den statistiske usikkerheten rundt et målt tall, som følger av at målingen er basert på et utvalg av befolkningen og ikke på alle velgere. Den angir intervallet der det virkelige tallet sannsynligvis ligger.

Hvorfor bommer meningsmålinger noen ganger på valgresultatet?

Foruten ren utvalgsvariasjon kan avvik skyldes skjevheter i hvem som svarer, vanskeligheter med å nå visse velgergrupper, velgere som er tilbakeholdne med å oppgi standpunkt, og at velgere kan endre mening i tiden mellom målingen og selve valget.

Bør jeg stole på én enkelt meningsmåling?

Én enkelt måling bør tolkes med forsiktighet. Det gir et mer robust bilde å se på gjennomsnittet av flere ferske målinger fra ulike institutter og på utviklingen over tid, fremfor å legge stor vekt på ett enkeltresultat.

Hvorfor gir ulike institutter forskjellige tall for samme parti?

Institutter kan bruke ulike utvalgsmetoder, innsamlingsmåter og vektingsmodeller. Kombinert med normal utvalgsvariasjon fører dette til at tallene kan sprike noe, selv når målingene gjennomføres samtidig.

Blir målingene mer usikre nærmere et valg?

Ikke nødvendigvis mer statistisk usikre i seg selv, men følsomheten for sen bevegelse blant velgerne er større rett før et valg. Målinger tatt lang tid før valget sier først og fremst noe om stemningen der og da, ikke om utfallet.