En grunnlovsforsamling er en forsamling som velges eller settes sammen med ett bestemt formål: å utarbeide og vedta et lands grunnlov. Den skiller seg fra et vanlig parlament ved at oppdraget er avgrenset i tid og innhold, og at forsamlingen ofte oppløses igjen når grunnloven er ferdig.
Når et land skal etablere seg som selvstendig stat, eller når et gammelt statssystem faller sammen, må noen skrive de grunnleggende reglene for hvordan landet skal styres. Hvem har makt til å lage lover? Hvordan velges statsoverhodet? Hvilke rettigheter skal innbyggerne ha? Disse spørsmålene besvares i en forfatning, og en grunnlovsforsamling er verktøyet mange land har brukt for å komme fram til svarene.
Tanken er at en grunnlov er så viktig at den ikke bør vedtas av det sittende parlamentet alene, i en vanlig politisk prosess med flertall og mindretall. I stedet samles representanter – valgt spesielt for anledningen, eller utpekt fra ulike deler av samfunnet – for å forhandle fram et dokument som skal ha bred oppslutning og vare lenge. Grunnlovsforsamlingen har normalt ingen andre oppgaver enn dette ene: å bli enige om en grunnlov, eventuelt legge den fram for folkeavstemning, og deretter tre til side.
Et kjent eksempel er det amerikanske konventet i Philadelphia i 1787, der delegater fra delstatene forhandlet fram det som ble den amerikanske forfatningen. Et annet er den franske nasjonalforsamlingen under revolusjonen, som blant annet vedtok menneskerettighetserklæringen og senere grunnlover. I nyere tid har land som har brutt med diktatur eller kolonistyre – for eksempel i Sør-Afrika på 1990-tallet – brukt grunnlovsforsamlinger til å bygge nye, demokratiske styresett fra grunnen av.
Hva skiller en grunnlovsforsamling fra et vanlig parlament?
Et ordinært parlament, som Stortinget, lager løpende lover, vedtar budsjetter og kontrollerer regjeringen år etter år. En grunnlovsforsamling har derimot et enkeltstående oppdrag: å utforme de aller mest grunnleggende reglene landet skal styres etter. Noen sentrale forskjeller:
- Varighet: En grunnlovsforsamling er som regel midlertidig og oppløses når arbeidet er ferdig, mens et parlament fungerer løpende.
- Oppgave: Grunnlovsforsamlingen skal skrive eller revidere selve grunnloven, ikke vedta ordinære lover eller styre statsbudsjettet.
- Sammensetning: Den kan velges spesielt for formålet, eller settes sammen av representanter fra ulike grupper i samfunnet – ikke nødvendigvis de samme som sitter i det ordinære lovgivende organet.
- Terskel for vedtak: Fordi grunnloven er ment å vare, krever vedtak ofte bredere flertall enn vanlige lover, og resultatet legges gjerne fram for folket i en folkeavstemning.
Kort sagt: Der et parlament styrer landet fra dag til dag, skriver en grunnlovsforsamling selve spillereglene parlamentet og resten av staten senere skal følge.
Når brukes en grunnlovsforsamling?
Grunnlovsforsamlinger dukker typisk opp i noen bestemte situasjoner:
- Ved løsrivelse eller uavhengighet: Når en koloni eller delstat blir en egen, selvstendig stat og trenger et helt nytt statsskikk.
- Etter et regimeskifte: Når et diktatur faller og landet skal bygge et nytt, ofte demokratisk, styresett fra bunnen av.
- Ved en fredsavtale eller union som brytes: Når en union oppløses eller et nytt statsforbund dannes, og de gamle reglene ikke lenger passer.
- Ved en omfattende grunnlovsreform: Enkelte land velger en egen forsamling – i stedet for det ordinære parlamentet – nettopp for å gi en ny grunnlov ekstra legitimitet og avstand fra dagsaktuell partipolitikk.
Ikke alle land har hatt en egen grunnlovsforsamling. Mange stater endrer i stedet grunnloven gjennom det ordinære parlamentet, men med strengere krav enn til vanlige lover – for eksempel krav om kvalifisert flertall, om at vedtaket må bekreftes av et nyvalgt parlament, eller om folkeavstemning. Norge er et eksempel på det siste: Grunnloven endres i dag av det sittende Stortinget, riktignok med en egen, tyngre prosedyre enn for vanlige lover.
Norges «grunnlovsforsamling»: Riksforsamlingen på Eidsvoll
Norge har likevel sitt eget, historiske eksempel på en grunnlovsforsamling: Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Da Norge løsrev seg fra Danmark, ble 112 representanter valgt fra hele landet – fra embetsstanden, bøndene og militæret – for å møtes på Eidsvoll og skrive en ny, selvstendig norsk grunnlov. Forsamlingen hadde ikke noe annet mandat enn nettopp dette: å bli enige om Grunnloven og velge Norges første konge etter løsrivelsen. Da grunnloven var vedtatt 17. mai 1814, ble forsamlingen oppløst, og det etablerte, faste nasjonalforsamlingen – Stortinget – overtok den løpende lovgivende oppgaven.
Eidsvoll-forsamlingen er derfor et klassisk eksempel på hvordan en grunnlovsforsamling fungerer i praksis: et bredt sammensatt, midlertidig organ med ett klart mål, som legger grunnlaget andre, mer varige institusjoner senere bygger videre på.
Kort oppsummert
- Hva
- En midlertidig forsamling som utarbeider eller vedtar et lands grunnlov.
- Når brukes den
- Ved løsrivelse, regimeskifte eller omfattende grunnlovsreform.
- Norsk eksempel
- Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, som vedtok Grunnloven 17. mai.
Hvordan velges medlemmene av en grunnlovsforsamling?
Det finnes ingen enhetlig oppskrift – ulike land har løst dette forskjellig, avhengig av situasjonen forsamlingen oppstår i:
- Direkte valg: Innbyggerne stemmer fram representanter spesielt til grunnlovsforsamlingen, ofte i et eget valg atskilt fra ordinære parlamentsvalg.
- Utpeking fra ulike grupper: Representanter hentes fra bestemte samfunnsgrupper, regioner, yrkesstender eller organisasjoner, for å sikre bred deltakelse.
- Blanding av valg og utnevning: Noen forsamlinger har bestått av både folkevalgte og personer utpekt av overgangsmyndigheter eller det avtroppende styresettet.
Uansett metode er poenget gjerne det samme: å gi forsamlingen bred legitimitet, slik at grunnloven som vedtas oppfattes som et felles, samlende dokument – ikke bare ett partis eller én gruppes prosjekt.
Er en grunnlovsforsamling det samme som et konstituerende møte?
Begrepene brukes ofte om hverandre. «Konstituerende forsamling» er et annet vanlig navn på det samme fenomenet – en forsamling som «konstituerer», altså etablerer, staten og dens grunnleggende regler. Uttrykket brukes særlig om historiske episoder der en helt ny stat eller et helt nytt styresett skal etableres, mens «grunnlovsforsamling» også kan brukes noe bredere, om ethvert organ med som hovedoppgave å skrive eller revidere en grunnlov.
Argumenter for egne grunnlovsforsamlinger
- Gir avstand fra dagsaktuell partipolitikk og kortsiktige flertall.
- Kan gi bredere legitimitet fordi forsamlingen er satt sammen spesielt for formålet.
- Signaliserer at grunnloven er noe annet og mer varig enn vanlige lover.
Argumenter mot / innvendinger
- Kan være tid- og ressurskrevende å sette sammen og gjennomføre.
- Uklart mandat eller sammensetning kan svekke legitimiteten i stedet for å styrke den.
- Et velfungerende parlament med strenge endringsregler kan i praksis ivareta samme behov.
Ofte stilte spørsmål
Er en grunnlovsforsamling det samme som et parlament?
Nei. Et parlament styrer landet løpende og vedtar vanlige lover og budsjetter over mange år. En grunnlovsforsamling har et avgrenset, midlertidig oppdrag: å utforme eller vedta grunnloven, og oppløses gjerne når det er gjort.
Har Norge en grunnlovsforsamling i dag?
Nei. Norge hadde en slik forsamling i 1814, Riksforsamlingen på Eidsvoll, som skrev Grunnloven. I dag endres Grunnloven i stedet av det ordinære Stortinget, gjennom en egen, mer krevende prosedyre enn for vanlige lover.
Må en grunnlovsforsamling velges av folket?
Ikke nødvendigvis. Noen forsamlinger er direkte folkevalgt til formålet, mens andre er satt sammen av representanter for ulike grupper, regioner eller institusjoner. Hensikten er uansett bred oppslutning om resultatet.
Hva skjer med en grunnlovsforsamling etter at grunnloven er vedtatt?
Vanligvis oppløses den. Den løpende lovgivende oppgaven overtas deretter av et fast, ordinært parlament som opprettes eller videreføres i tråd med den nye grunnloven.
Hvorfor bruker ikke alle land en egen grunnlovsforsamling?
Mange land mener det ordinære parlamentet, kombinert med strengere krav til grunnlovsendringer – for eksempel kvalifisert flertall eller folkeavstemning – gir tilstrekkelig legitimitet uten å opprette et helt eget organ.
Kilder og videre lesing
Sist oppdatert juli 2026. Innholdet er generell informasjon til opplysning, ikke individuell rådgivning.