Riksrevisjonen er Stortingets eget kontrollorgan. Den reviderer statsregnskapet og undersøker om regjeringen og statlige virksomheter bruker fellesskapets penger slik Stortinget har bestemt.
De aller fleste har hørt om Riksrevisjonen i forbindelse med en rapport som avdekker sløsing, dårlig internkontroll eller at et departement ikke har fulgt opp et vedtak. Men Riksrevisjonens jobb er bredere enn enkeltsaker som havner i nyhetsbildet: den er en fast, løpende kontroll av hele statsforvaltningen.
Tanken bak ordningen er enkel. Stortinget bevilger penger over statsbudsjettet og vedtar lover som forvaltningen skal følge. Men Stortinget kan ikke selv følge med på om hver eneste krone brukes riktig i departementer, direktorater, statlige selskaper og etater. Den jobben er delegert til Riksrevisjonen, som rapporterer tilbake til Stortinget om hva den finner.
Riksrevisjonen er derfor en del av maktfordelingsprinsippet i praksis: den skal sikre at den utøvende makten (regjeringen og forvaltningen) faktisk gjør det den lovgivende makten (Stortinget) har bestemt.
Kort oppsummert
- Hva
- Stortingets uavhengige revisjons- og kontrollorgan for staten.
- Hvem
- Ledes av riksrevisorer valgt av Stortinget, med et eget fagapparat av revisorer og saksbehandlere.
- Grunnlag
- Grunnloven og riksrevisjonsloven gir organet ansvar for regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon av statlige midler.
Hva gjør Riksrevisjonen egentlig?
Riksrevisjonens arbeid deles gjerne i to hovedtyper kontroll, som utfyller hverandre.
Regnskapsrevisjon
Dette er den mer teknisk pregede delen av jobben: å kontrollere at statsregnskapet og regnskapene til departementer og underliggende etater er riktige, fullstendige og satt opp i tråd med gjeldende regelverk. Målet er å bekrefte at tallene i regnskapet faktisk stemmer med virkeligheten, omtrent slik en revisor kontrollerer regnskapet til et privat selskap.
Forvaltningsrevisjon
Her går Riksrevisjonen dypere inn i om penger og ressurser brukes effektivt og i tråd med Stortingets forutsetninger og vedtak. En forvaltningsrevisjon kan for eksempel undersøke om et statlig program faktisk oppnår målene politikerne satte, om anskaffelser er gjort riktig, eller om en etat har god nok internkontroll til å hindre feil og misligheter. Det er ofte denne typen rapporter som skaper mest oppmerksomhet i mediene, fordi de peker på konkrete svakheter i hvordan staten forvalter oppgavene sine.
Kort sagt: Regnskapsrevisjon sjekker at tallene stemmer. Forvaltningsrevisjon sjekker om pengene faktisk gir den effekten Stortinget ønsket.
Hvordan er Riksrevisjonen organisert?
Riksrevisjonen er ikke en del av regjeringsapparatet, men et eget organ under Stortinget. Det er et bevisst valg: den som skal kontrollere om regjeringen bruker penger riktig, bør ikke selv være underlagt regjeringen. Denne uavhengigheten er selve poenget med ordningen.
Øverste ledelse består av riksrevisorer som velges av Stortinget for en periode. Under ledelsen jobber et stort fagmiljø av revisorer, jurister og andre saksbehandlere som gjennomfører de løpende revisjonene og undersøkelsene gjennom året.
Riksrevisjonen kan ses i sammenheng med andre kontrollmekanismer i det norske systemet, som Sivilombudet, som tar for seg klager fra enkeltpersoner mot forvaltningen, og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, som behandler Riksrevisjonens rapporter politisk.
Hva skjer med rapportene til Riksrevisjonen?
Når Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse, oppsummeres funnene i en rapport som sendes til Stortinget. De alvorligste eller mest prinsipielle sakene behandles gjerne av kontroll- og konstitusjonskomiteen, som kan innkalle statsråder til høring og stille kritiske spørsmål om hva som har gått galt og hvordan det skal rettes opp.
Riksrevisjonen selv har ikke myndighet til å straffe noen eller omgjøre vedtak. Jobben er å avdekke, dokumentere og rapportere. Det er opp til Stortinget, og i forlengelsen regjeringen og det aktuelle departementet, å følge opp kritikken. I de mest alvorlige tilfellene av kritikkverdige forhold fra en statsråd kan saken i ytterste konsekvens kobles til andre kontrollmekanismer, som et mistillitsforslag mot statsråden.
Hvorfor ordningen anses som viktig
- Gir innsyn i hvordan skattebetalernes penger faktisk brukes.
- Er uavhengig av regjeringen, noe som styrker tilliten til funnene.
- Bidrar til å avdekke svakheter i systemer før de blir større problemer.
Vanlige innvendinger
- Rapportene kommer ofte i etterkant, når feilen allerede har skjedd.
- Riksrevisjonen kan påpeke, men ikke selv rette opp eller sanksjonere.
- Oppfølgingen av kritikk avhenger av politisk vilje i Stortinget og regjeringen.
Et eksempel: hvordan en sak kan utvikle seg
Tenk deg at Riksrevisjonen gjennomfører en forvaltningsrevisjon av en statlig etat som har fått i oppdrag å digitalisere en offentlig tjeneste. I rapporten kommer det frem at prosjektet er betydelig forsinket, at kostnadene har økt mye mer enn planlagt, og at etaten ikke har rapportert avvikene tydelig nok til departementet underveis.
Rapporten sendes til Stortinget og behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen kan be den ansvarlige statsråden om en skriftlig eller muntlig redegjørelse, og i noen tilfeller holdes det en åpen høring der statsråden må svare på spørsmål. Utfallet kan være alt fra at departementet lover bedre rutiner for oppfølging, til at saken blir en politisk belastning som diskuteres i mediene i lang tid etterpå. Det er dette samspillet mellom uavhengig kontroll og politisk oppfølging som gjør Riksrevisjonen til et av de viktigste verktøyene Stortinget har for å holde forvaltningen ansvarlig, på linje med andre kontrollmekanismer beskrevet i hvordan Stortinget fungerer.
Hvordan skiller Riksrevisjonen seg fra andre kontrollorganer?
Det er lett å blande Riksrevisjonen sammen med andre institusjoner som også driver kontroll og tilsyn i det norske systemet. Sivilombudet behandler klager fra enkeltpersoner og virksomheter mot offentlig forvaltning, og ser særlig på om saksbehandlingen har vært riktig og rettferdig overfor den enkelte. Riksrevisjonen har et bredere, mer systemrettet blikk: den er opptatt av hvordan staten som helhet forvalter penger og oppgaver, ikke enkeltpersoners konkrete klagesaker.
Domstolene, omtalt nærmere i artikkelen om domstolenes tre nivåer, avgjør derimot konkrete rettstvister og straffesaker, og har en helt annen rolle enn Riksrevisjonens løpende regnskaps- og forvaltningskontroll.
Nyansert: Riksrevisjonen er ikke en domstol og feller ingen dommer. Den vurderer heller ikke politikk i seg selv, altså om et mål er riktig eller galt, men om ressursene som er bevilget til å nå målet, er brukt slik Stortinget forutsatte.
Ofte stilte spørsmål
Hvem velger riksrevisorene?
Riksrevisorene velges av Stortinget selv, nettopp for å understreke at organet er uavhengig av regjeringen og forvaltningen det skal kontrollere.
Kan Riksrevisjonen straffe noen som har gjort feil?
Nei. Riksrevisjonen har ingen myndighet til å ilegge straff, bøter eller andre sanksjoner. Den dokumenterer og rapporterer funn til Stortinget, som deretter kan følge opp politisk.
Undersøker Riksrevisjonen bare departementene?
Nei. Kontrollen omfatter statsregnskapet bredt, inkludert underliggende etater, direktorater og statlig eide selskaper, i tillegg til departementene selv.
Hva er forskjellen på Riksrevisjonen og Sivilombudet?
Riksrevisjonen kontrollerer statens bruk av penger og ressurser på systemnivå. Sivilombudet behandler enkeltklager fra innbyggere og virksomheter som mener de er blitt behandlet feil av forvaltningen.
Må regjeringen følge Riksrevisjonens anbefalinger?
Det finnes ingen automatisk plikt til å følge hver eneste anbefaling, men rapportene behandles politisk i Stortinget, og statsråder må ofte svare for kritikken. I praksis skaper dette et sterkt press for å rette opp forholdene som blir avdekket.
Kilder og videre lesing
Sist oppdatert juli 2026. Innholdet er generell informasjon til opplysning, ikke individuell rådgivning.