Hva er Vær Varsom-plakaten?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert september 2026

Vær Varsom-plakaten er de presseetiske normene norske redaksjoner har satt for seg selv, for å sikre saklig, ansvarlig og etterprøvbar journalistikk. Plakaten håndheves ikke av domstolene, men av pressens eget klageorgan, Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Vær Varsom-plakaten er utarbeidet og vedtatt av Norsk Presseforbund, som er fellesorganisasjonen for norske presseorganisasjoner. Reglene er ikke en lov, men en frivillig bransjeordning: redaktørstyrte medier som aviser, nettsteder og kringkastere slutter seg til ordningen og forplikter seg til å følge de etiske normene i sitt daglige arbeid.

Plakaten ble første gang vedtatt i 1936 og er siden blitt revidert en rekke ganger, blant annet for å følge med på utviklingen fra papiraviser til nett og sosiale medier. Selv om formuleringene har endret seg over tid, er grunntanken den samme: pressen skal ha stor frihet til å informere og granske, men denne friheten følges av et ansvar overfor både enkeltpersoner og samfunnet.

Ordningen henger tett sammen med pressefriheten og den bredere ytringsfriheten: fordi pressen har vidtgående frihet til å publisere uten forhåndssensur, har bransjen selv tatt ansvar for å sette grenser for god presseskikk – heller enn å overlate dette til staten alene.

Hva handler de fire kapitlene i plakaten om?

Vær Varsom-plakaten er delt inn i fire hovedkapitler, som til sammen dekker hele veien fra research til publisering:

• Pressens samfunnsrolle: hvorfor pressen finnes, og hva slags ansvar den har for å informere, debattere og avdekke kritikkverdige forhold på vegne av offentligheten.
• Integritet og troverdighet: at redaksjonelt innhold skal være uavhengig av eiere, annonsører og andre interesser, og at det skal være tydelig for leseren hva som er redaksjonelt stoff og hva som er reklame eller sponset innhold.
• Journalistisk atferd og forholdet til kildene: hvordan journalister bør innhente informasjon på en ærlig måte, behandle kilder med respekt, og forvalte løfter om anonymitet.
• Publiseringsregler: krav til saklig og korrekt fremstilling, at den som utsettes for sterke beskyldninger som hovedregel skal få mulighet til samtidig imøtegåelse, og at feil skal rettes og beklages tydelig.

Innenfor journalistisk atferd inngår også kravet om å vurdere kilder kritisk før noe publiseres – noe som henger nært sammen med kildekritikk som allmenn metode. Publiseringsreglene stiller dessuten krav om at fakta kontrolleres før de trykkes, i tråd med prinsippene for faktasjekk.

Hva er Pressens Faglige Utvalg (PFU)?

PFU er organet som behandler klager på om publisert innhold følger Vær Varsom-plakaten. Utvalget består av sju faste representanter og ti vararepresentanter. Fire av de faste medlemmene kommer fra mediene selv – to redaktører og to journalister – mens tre representerer allmennheten, altså personer utenfor presseyrket. Sammensetningen skal sikre at det ikke bare er pressen selv som dømmer i egen sak.

Ordningen omfatter et bredt spekter av redaktørstyrte medier, fra riksdekkende aviser til lokale nettsteder og kringkastere som driver allmennkringkasting. Norsk Presseforbund oppnevner medlemmene og fastsetter vedtektene utvalget arbeider etter.

Hvordan klager man til PFU?

Alle som mener at et medium har brutt god presseskikk, kan klage til PFU – både enkeltpersoner, virksomheter og organisasjoner, ikke bare den som direkte er omtalt i saken. En klage må normalt fremmes skriftlig, og det forventes vanligvis at klageren først har tatt kontakt med redaksjonen for å be om retting, tilsvar eller beklagelse, før saken eventuelt går videre til utvalget.

PFU vurderer deretter den konkrete saken opp mot punktene i Vær Varsom-plakaten og fatter en uttalelse. Både klageren og det aktuelle mediet får legge frem sitt syn før utvalget behandler saken.

Hvilke utfall kan en klage få?

PFUs behandling ender typisk i én av tre konklusjoner:

• Brudd på god presseskikk: utvalget mener mediet klart har brutt en eller flere av de etiske normene.
• Kritikk: en mildere reaksjon, der utvalget peker på svakheter i den journalistiske håndteringen uten at det regnes som et fullt brudd.
• Ikke brudd: utvalget mener mediet har handlet i tråd med god presseskikk, og klagen fører ikke frem.

Et sentralt prinsipp er publiseringsplikten: et medium som får en fellende uttalelse eller kritikk fra PFU, er forpliktet til å publisere uttalelsen i sine egne kanaler, gjerne godt synlig. På den måten blir også utfallet av klagesaken kjent for mediets eget publikum, ikke bare for klageren.

PFU er ikke en domstol – selvdømme, ikke lov

Det er viktig å skille mellom presseetikk og jus. PFU vurderer kun om et medium har fulgt Vær Varsom-plakaten, og kan verken idømme erstatning, bøter eller andre rettslige sanksjoner. En fellende uttalelse er en presseetisk dom, ikke en rettslig avgjørelse.

Det rettslige ansvaret for det som publiseres, følger et eget spor. Medieansvarsloven, som trådte i kraft i 2020, samler reglene om hvem som kan holdes juridisk ansvarlig for medieinnhold og lovfester redaksjonell uavhengighet i redaktørstyrte medier. I tillegg regulerer personvernreglene og alminnelig lovgivning om ærekrenkelser hva som er lovlig å publisere om navngitte personer, uavhengig av hva PFU måtte mene om presseetikken i saken.

Forholdet mellom eier og redaktør er igjen regulert av Redaktørplakaten, en bransjeavtale først inngått i 1953 og siden revidert flere ganger. Den slår fast at eieren bestemmer virksomhetens overordnede formål og økonomiske rammer, mens redaktøren leder det redaksjonelle arbeidet fritt og uavhengig innenfor disse rammene – uten innblanding fra verken eiere eller myndigheter i enkeltsaker.

Kritikk og debatt om selvjustis

At pressen i stor grad regulerer seg selv, er ikke uomstridt. Temaet diskuteres jevnlig i det offentlige ordskiftet:

Nyhetsbloggen tar ikke stilling i denne debatten, men begge syn er del av den løpende samtalen om hvordan pressens frihet og ansvar best balanseres.

Et generelt eksempel

Tenk deg at en lokalavis skriver en sak om en lokal bedrift som beskyldes for kritikkverdige forhold, uten å ha kontaktet bedriften for kommentar før publisering. Bedriften mener dette bryter med retten til samtidig imøtegåelse, og sender inn en klage til PFU. Utvalget vurderer da om beskyldningene var alvorlige nok til at bedriften burde fått uttale seg før saken ble publisert, og om avisen for øvrig har opptrådt saklig og korrekt. Konkluderer PFU med brudd, må avisen publisere uttalelsen; konkluderer utvalget med at avisen har handlet forsvarlig, avvises klagen. Uansett utfall er det avisens eget ansvar – ikke en domstols – å vurdere og eventuelt rette opp i den konkrete saken videre.

Ofte stilte spørsmål

Er Vær Varsom-plakaten en lov?

Nei. Plakaten er en frivillig, presseetisk bransjeordning vedtatt av Norsk Presseforbund, ikke en lov vedtatt av Stortinget. Det juridiske ansvaret for medieinnhold følger i stedet av medieansvarsloven og alminnelig lovgivning.

Hvem kan klage til PFU?

Både enkeltpersoner, virksomheter og organisasjoner som mener et redaktørstyrt medium har brutt god presseskikk, kan klage – ikke bare den som direkte er omtalt i saken.

Hva skjer hvis et medium bryter Vær Varsom-plakaten?

Mediet får en fellende uttalelse eller kritikk fra PFU, og er forpliktet til å publisere denne uttalelsen i sine egne kanaler. PFU kan derimot ikke ilegge bøter eller annen rettslig straff.

Hva er forskjellen på PFU og domstolene?

PFU vurderer presseetikk – om et medium har fulgt bransjens egne normer for god presseskikk. Domstolene vurderer jus, som spørsmål om ærekrenkelser eller brudd på personvernlovgivningen, og kan idømme erstatning. De to prosessene er uavhengige av hverandre.

Gjelder Vær Varsom-plakaten for alt som publiseres på nett?

Plakaten er utformet for redaktørstyrte medier som har sluttet seg til ordningen gjennom Norsk Presseforbund. Innhold fra privatpersoner, enkeltstående bloggere eller aktører utenfor denne ordningen faller som hovedregel utenfor PFUs virkeområde, selv om de etiske prinsippene ofte trekkes fram som en rettesnor også der.