Hva er gjenopptakelse av en straffesak?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert september 2026

Gjenopptakelse er en ekstraordinær adgang til å få en rettskraftig straffedom behandlet på nytt – ikke en vanlig anke, men et snevert unntak som bare brukes når det er sterk grunn til å tvile på om dommen er riktig.

Normalt er en dom endelig når den har fått rettskraft – ankefristen er ute, eller saken er avgjort i det øverste rettsleddet den kan behandles i. Da er hovedregelen at saken er avsluttet for godt, uansett hvor mye den domfelte eller andre måtte mene om utfallet.

Men noen ganger dukker det opp forhold i ettertid som gjør at dommen fremstår som svært tvilsom: et nytt vitne melder seg, en teknisk analyse peker i en annen retning enn det retten la til grunn, eller det viser seg at noen har løyet under ed. Da finnes det en sikkerhetsventil – gjenopptakelse – som gjør at saken kan tas opp igjen selv om den formelt sett er endelig avgjort.

Gjenopptakelse er ikke det samme som en anke. En anke er en ordinær del av rettsprosessen som brukes før dommen er rettskraftig. Gjenopptakelse brukes derimot etter at alle ordinære rettsmidler er uttømt, og krever at et eget, uavhengig organ først vurderer om saken i det hele tatt skal slippes inn til ny behandling.

Hvorfor finnes en ordning for gjenopptakelse?

Rettssystemet balanserer to hensyn som til dels trekker i hver sin retning. Det ene er at rettskraftige avgjørelser bør stå fast, slik at samfunnet kan stole på dem og gå videre. Det andre er rettssikkerheten: ingen bør sitte dømt for noe de ikke har gjort, eller bære en straff som bygger på en dom som i realiteten er feil.

Gjenopptakelsesordningen er svaret på denne spenningen. Terskelen er satt høyt med hensikt, slik at hovedregelen – at en rettskraftig dom står fast – ikke undergraves. Samtidig skal det finnes en reell vei tilbake til domstolene i de sjeldne tilfellene der noe har gått alvorlig galt.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Begjæringer om gjenopptakelse behandles ikke av domstolene selv, men av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker – et eget, uavhengig forvaltningsorgan som har vært i virksomhet siden januar 2004. Kommisjonen er uavhengig av politiet, påtalemyndigheten og domstolene, og skal foreta en objektiv vurdering av vilkårene. Den kan selv innhente opplysninger, oppnevne sakkyndige og avhøre vitner.

Det er som regel den domfelte selv som begjærer gjenopptakelse. I loven omtales instituttet i dag som «gjenåpning», mens «gjenopptakelse» fortsatt er det vanlige og innarbeidede navnet – blant annet i navnet på kommisjonen selv.

Hovedvilkårene for gjenopptakelse til gunst for siktede

Straffeprosessloven kapittel 27 oppstiller flere selvstendige grunnlag som kan gi rett til gjenopptakelse til gunst for den domfelte. I hovedsak dreier det seg om tre typer situasjoner:

• Nye bevis eller omstendigheter som ikke var kjent under den opprinnelige behandlingen, og som synes egnet til å føre til frifinnelse, henleggelse eller en vesentlig mildere bedømmelse av forholdet.
• Straffbare forhold ved selve behandlingen av saken – for eksempel at en dommer, meddommer, aktor eller et vitne har gjort seg skyldig i en straffbar handling, som løgn under ed eller bestikkelser, og at dette kan ha påvirket utfallet til skade for den domfelte.
• En avgjørelse fra et internasjonalt organ, som Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) eller en FN-komité, som har slått fast at behandlingen av saken var i strid med en folkerettslig regel Norge er bundet av, og der det er grunn til å tro at feilen kan ha hatt betydning for resultatet.

I tillegg finnes en mer generell sikkerhetsventil for saker der Høyesterett senere har fraveket en lovtolkning den tidligere bygget på, eller der særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig og tungtveiende hensyn tilsier ny prøving av skyldspørsmålet. Den skal fange opp sjeldne saker som ikke passer inn i de andre kategoriene, men som likevel fremstår som klart urimelige å la stå.

Gjenopptakelse til ugunst – en sterkt begrenset adgang

Det finnes også en adgang til å gjenoppta en sak til skade for den som er frifunnet eller domfelt til en mildere straff enn påtalemyndigheten mente var riktig – altså til ugunst. Denne adgangen er langt strengere avgrenset enn adgangen til gunst, i tråd med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper som uskyldspresumpsjonen og forbudet mot dobbeltstraff.

Ugunst-gjenopptakelse krever i hovedsak enten straffbare forhold – som falske dokumenter eller løgn under ed – som trolig har ført til frifinnelse eller en for mild straff, eller nye opplysninger som viser skyld i et vesentlig grovere forhold enn det personen ble dømt for. For mindre alvorlige forhold er adgangen enda snevrere, og det er påtalemyndigheten, ikke fornærmede selv, som eventuelt må fremme begjæringen.

Hva skjer hvis begjæringen tas til følge?

Kommer Kommisjonen til at vilkårene er oppfylt, blir saken sendt til ny behandling – men ikke i den samme domstolen som avsa den opprinnelige dommen. Isteden peker en høyere instans ut en annen domstol på samme nivå. Er dommen avsagt i en tingrett, utpeker lagmannsretten en annen tingrett i nærheten. Gjelder det en dom fra lagmannsretten, er det Høyesteretts ankeutvalg som utpeker en annen lagmannsrett. Dette skal sikre at saken vurderes med friske øyne.

Den nye behandlingen er i praksis en helt ny rettssak, der bevisene føres på nytt og retten kan komme til et annet resultat – frifinnelse, mildere straff, eller i sjeldne tilfeller at den tidligere dommen stadfestes. At begjæringen tas til følge, er altså ingen frifinnelse i seg selv, bare en beslutning om at saken skal prøves på nytt.

Erstatning ved uriktig domfellelse

Fører den nye behandlingen til frifinnelse, kan den som har sonet en straff eller sittet varetektsfengslet på uriktig grunnlag, ha krav på erstatning fra staten. Reglene i straffeprosessloven åpner for kompensasjon for selve frihetsberøvelsen og økonomisk tap som følge av straffeforfølgningen, og i noen tilfeller også oppreisning for belastningen saken har medført. Størrelsen vurderes konkret i hver enkelt sak.

Et eksempel

Tenk deg at en person er rettskraftig dømt for et innbrudd, og at dommen bygget i stor grad på et vitneutsagn og en teknisk rapport. Flere år senere oppdages en alvorlig feil i rapporten, og en ny, uavhengig analyse peker i en helt annen retning enn det retten la til grunn. Den domfelte begjærer gjenopptakelse og viser til det nye beviset.

Kommisjonen undersøker saken og vurderer om feilen synes egnet til å ha påvirket utfallet. Kommer den til at vilkårene er oppfylt, sendes saken til en annen tingrett for ny behandling, der bevisene føres på nytt og retten avgjør saken uavhengig av hva den første dommen konkluderte med.

Ofte stilte spørsmål

Er gjenopptakelse det samme som en anke?

Nei. En anke er en ordinær del av rettsprosessen som brukes før dommen er rettskraftig. Gjenopptakelse er en ekstraordinær adgang som først kan brukes etter at dommen er endelig, og som krever at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker først slipper saken inn til ny behandling.

Hvem kan begjære gjenopptakelse av en straffesak?

Vanligvis er det den domfelte selv. Påtalemyndigheten kan også fremme en begjæring, både til gunst og – i snevrere tilfeller – til ugunst for den som er dømt eller frifunnet. En sak kan i noen tilfeller også gjenopptas til gunst for en avdød person uten at noen formelt har bedt om det.

Hvor ofte fører en begjæring om gjenopptakelse frem?

Terskelen er høy, og de fleste begjæringer blir avvist fordi vilkårene ikke er oppfylt. Ordningen er ment som en sikkerhetsventil for de klareste og mest alvorlige tilfellene av tvil om en dom er riktig, ikke en ny sjanse for alle som er misfornøyd med utfallet.

Betyr en gjenopptatt sak automatisk frifinnelse?

Nei. At en begjæring tas til følge betyr bare at saken skal behandles på nytt av en annen domstol. Den nye rettssaken kan ende med frifinnelse, mildere straff eller – i sjeldne tilfeller – at den opprinnelige dommen blir stående.

Hva er forskjellen på gjenopptakelse og benådning?

Gjenopptakelse er en juridisk prøving av om dommen er riktig, og fører i så fall til en ny rettssak. Benådning er en helt annen ordning, der straffen ettergis eller lempes av nådehensyn, uten at dommens riktighet vurderes på nytt.