Hva er privatisering?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Privatisering betyr at en oppgave, en virksomhet eller et eierskap som staten eller kommunen tidligere har hatt, helt eller delvis overføres til private aktører.

Ordet dukker stadig opp i nyhetsbildet – enten det handler om salg av statlige aksjer, konkurranseutsetting av renovasjon og eldreomsorg, eller debatten om hvem som bør drive sykehus og jernbane. Kjernen er alltid den samme: et gode eller en tjeneste flyttes fra offentlig til privat kontroll eller drift.

Privatisering er ikke ett enkelt grep, men en samlebetegnelse for flere ulike former for overføring. Noen ganger selges hele virksomheten til private eiere. Andre ganger beholder det offentlige eierskapet, men lar private selskaper konkurrere om å utføre selve driften. Hvor omfattende endringen er, varierer derfor mye fra sak til sak.

Debatten om privatisering handler i bunn og grunn om hvem som er best egnet til å levere en tjeneste billig, effektivt og med god kvalitet – og om noen oppgaver er så viktige at de bør holdes utenfor markedet uansett. Det finnes ingen fasit; ulike land og partier har landet på svært forskjellige løsninger.

De vanligste formene for privatisering

Begrepet dekker flere ulike mekanismer, som ofte blandes sammen i den offentlige samtalen:

• Salg av eierskap: Staten eller kommunen selger aksjer eller hele selskapet til private investorer, for eksempel gjennom en børsnotering.
• Konkurranseutsetting (anbud): Det offentlige beholder ansvaret og finansieringen, men lar private selskaper konkurrere om kontrakten for å faktisk utføre tjenesten, som renhold, drift av sykehjem eller kollektivtrafikk.
• Deregulering: Staten fjerner et lovbestemt monopol og åpner et marked for konkurranse, uten nødvendigvis å selge noe eierskap.
• Offentlig-privat samarbeid (OPS): Det offentlige og private aktører deler ansvar og risiko om for eksempel å bygge og drifte infrastruktur som veier eller bygg.

Det motsatte av privatisering kalles gjerne nasjonalisering eller forstatligelse – at det offentlige overtar eierskap eller drift som tidligere lå hos private.

Hvorfor privatiserer det offentlige?

Argumentene for privatisering handler i stor grad om effektivitet og konkurranse. Tilhengere peker på at private selskaper har sterkere insentiver til å kutte kostnader og fornye seg, fordi de må tjene penger for å overleve. Konkurranse mellom flere tilbydere kan i teorien gi lavere priser og bedre tjenester enn en enkelt offentlig aktør uten konkurranse.

Statlig salg av eierandeler kan også gi staten inntekter som kan brukes andre steder, og kan redusere statens risiko knyttet til å drive kommersiell virksomhet i konkurranseutsatte markeder. Enkelte oppgaver, som produksjon av varer og tjenester i et fungerende marked, anses av mange økonomer som noe det offentlige ikke trenger å eie for å sikre gode resultater – se mer om hvordan et monopol kan påvirke priser og tilbud når konkurransen mangler.

Hva mener kritikerne?

Kritikere av privatisering peker på at ikke alle tjenester egner seg for markedskonkurranse. Der brukerne har svak forhandlingsmakt – som barn i barnevernet, syke pasienter eller eldre på sykehjem – kan jakten på lønnsomhet gå på bekostning av kvalitet, mener de. Andre bekymringer handler om at private aktører kan velge bort ulønnsomme kunder eller områder, at ansattes lønns- og arbeidsvilkår kan svekkes, og at det offentlige mister direkte styring og innsyn i hvordan tjenesten faktisk leveres.

Et annet moment er at noen tjenester regnes som en del av velferdsstaten og et fellesgode som bør finansieres og styres kollektivt, uavhengig av om driften i seg selv er lønnsom.

Privatisering av eierskap versus drift

Det er nyttig å skille mellom å privatisere eierskapet til en virksomhet og å privatisere driften av en tjeneste. Når staten selger seg helt eller delvis ut av et selskap, overføres eierskapet – og dermed retten til overskuddet og ansvaret for risikoen – til private. Staten kan likevel beholde et statlig statsforetak eller en betydelig eierandel i strategisk viktige selskaper, selv etter en delvis privatisering.

Konkurranseutsetting er noe annet: det offentlige fortsetter å eie ansvaret for tjenesten og betaler for den, men overlater selve utførelsen til et privat selskap valgt gjennom anbud. Her beholder myndighetene ofte et tilsynsansvar, blant annet gjennom relevante direktorat eller andre kontrollorganer, for å sikre at kvalitetskravene i kontrakten overholdes.

Hvordan reguleres privatisering?

Når offentlige oppgaver settes ut til private, gjelder gjerne regler om offentlige anskaffelser som skal sikre rettferdig konkurranse mellom tilbyderne. Der det oppstår naturlige monopoler – som strømnett eller jernbanespor, der det ikke er samfunnsøkonomisk fornuftig med flere parallelle nett – reguleres prisene og vilkårene ofte strengt av myndighetene selv om driften er privat. Tilsyn med at konkurransen fungerer som den skal, ivaretas i Norge blant annet av Konkurransetilsynet, mens støtte fra det offentlige til enkelte virksomheter reguleres av regler om statsstøtte for å hindre urettferdig konkurransefortrinn.

I noen sektorer velger myndighetene i stedet å gi direkte subsidier til bestemte formål, uavhengig av om tilbyderen er offentlig eller privat, for å sikre at et gode fortsatt er tilgjengelig for alle.

Et norsk eksempel

Et kjent norsk eksempel på privatisering av eierskap er telebransjen. Staten eide opprinnelig hele det som i dag heter Telenor, men selskapet ble børsnotert på slutten av 1990-tallet, og staten solgte deler av eierandelen til private og institusjonelle investorer over tid. Staten har likevel beholdt en betydelig eierandel, fordi telenettet regnes som viktig infrastruktur.

Et eksempel på konkurranseutsetting av drift, uten salg av eierskap, er når persontransport med tog eller buss settes ut på anbud til flere selskaper som konkurrerer om å drifte strekninger for en fastsatt kontraktsperiode, mens det offentlige fortsatt eier skinnegangen, setter ruteplaner og fastsetter billettpriser. Dette illustrerer godt hvorfor det er nyttig å skille eierskap fra drift når man diskuterer privatisering.

Ofte stilte spørsmål

Er privatisering det samme som å legge ned et offentlig tilbud?

Nei. Privatisering handler om hvem som eier eller utfører en tjeneste, ikke nødvendigvis om tjenesten forsvinner. Ved konkurranseutsetting fortsetter det offentlige som regel å finansiere og sette krav til tjenesten, selv om et privat selskap utfører den daglige driften.

Kan privatisering reverseres?

Ja. Det offentlige kan velge å ikke fornye en anbudskontrakt, kjøpe tilbake eierandeler, eller på annen måte overta en oppgave igjen. Dette omtales gjerne som forstatligelse eller reversering av privatisering, og skjer fra tid til annen når erfaringene med privat drift ikke svarer til forventningene.

Betyr privatisering alltid lavere pris for forbrukeren?

Ikke nødvendigvis. Utfallet avhenger blant annet av hvor mye reell konkurranse som oppstår i markedet, og av hvordan kontraktene og reguleringen er utformet. I markeder uten reell konkurranse kan privatisering i verste fall gi et privat monopol i stedet for et offentlig ett, uten at prisene nødvendigvis blir lavere.

Hvilke sektorer privatiseres oftest i Norge?

Konkurranseutsetting er mest vanlig innenfor tjenester som renhold, renovasjon, deler av eldreomsorgen, barnehager og kollektivtransport. Full privatisering av eierskap er mer vanlig i sektorer som opererer i konkurranseutsatte, kommersielle markeder, mens sektorer som forsvar, politi og domstoler i all hovedsak forblir i offentlig regi i de fleste land.

Hva er forskjellen på privatisering og outsourcing?

Outsourcing er ofte et annet ord for konkurranseutsetting av drift: en oppgave settes bort til en ekstern leverandør, men ansvaret og finansieringen kan fortsatt ligge hos den opprinnelige oppdragsgiveren. Privatisering brukes ofte i en bredere betydning som også inkluderer salg av eierskap, ikke bare bortsetting av oppgaver.